NVE har ansvar for den nasjonale kartleggingen av skredområder. Ett av ansvarsområdene er kartlegging og overvåking av ustabile fjellparti med fare for fjellskred.
Fjellskred er utrasing av store fjellvolum, fra 100 000 til flere millioner m3. Historisk sett er det to til tre store fjellskredulykker hvert århundre i Norge. De fleste ulykkene har skjedd ved at skredene har utviklet flodbølger. Best kjent er hendelsene i Loen i Sogn og Fjordane i 1905 og 1936, og i Tafjorden i Møre og Romsdal i 1934.
Kartleggingen av ustabile fjell som kan utvikle fjellskred danner grunnlaget for å vurdere behovet for beredskap.
De ustabile fjellpartiene klassifiseres i tre risikonivåer – høy, moderat og lav. De med høy risiko underlegges kontinuerlig overvåking med tilhørende beredskap (i regi av kommuner, politi, Fylkesmannen m.fl.), mens de med moderat risiko underlegges periodisk overvåking. De med lav risiko har ingen behov for oppfølging.
Beredskap mot fjellskred bygger på erfaringer fra Norge og andre land med lav jordskjelvaktivitet, viser at fjellskredene varsler seg selv gjennom langvarige (ofte over flere hundre år), sakte bevegelser som øker forut for et skred. Ved å overvåke disse bevegelsene, kan det i god tid varsles når slike skred er under utvikling, og politiet evakuerer de som befinner seg i faresonen.
Overvåkingen skjer i «sann tid» ved hjelp av flere typer instrumenter: Strekkstag, laser, GPS, totalstasjon, elektroniske vinkelmålere, borehullsensorer, seismiske sensorer, bakkebasert radar, radar fra satellitt, web-kamera og værstasjoner. Hvert fjellparti er overvåket av tre eller flere, uavhengige målesystem. Måledataene blir fortløpende evaluert av en vakthavende geolog, mens teknisk vakt kontrollerer målesystemene og tilhørende infrastruktur (energiforsyning, signaloverføring m.m.).
Fjellpartier som utgjør mindre risiko overvåkes med periodiske målinger.